9 mil og noen minutter sørover fra Oslo, ligger en liten bygd, akkurat stor nok til at den syns på kartet. Værbitt og standhaftig har den nå i mange år trosset fraflytting, sentraliseringspolitikk og svenskehandel. Når en bykar fra tid til annen kjører gjennom bygdas storgate lurer han på hvilke enkle vesener som orker å bo her ute, der ord som kaffe latte og 4G fortsatt er et fremmedord.
Det denne karen ikke vet er at i den stilleste grålysning, når solen strekker sine varme vinger
utover de lange slettene, og varmer opp de uendelige jordlappene, vekker de stille tjernene til liv, og lyser opp de tetteste skogholt, finnes det faktisk ikke noe vakrere sted i hele verden.
Kanskje var det dette synet som møtte svenske Gustav da han for første gang kom til gården Lilleheier tidlig på 1900-tallet. Kanskje var dette grunnen til at arbeidsinnvandreren valgte å slå seg ned, på nettopp dette lille småbruket helt øst i Rakkestad. Nå snart 100 år etter finner du fortsatt Gustav sine etterkommere på gården. Familien har
holdt gårdsdriften gående med dyrehold, skogsdrift og jordbruk. Med arbeidsmoral og standhaftighet har gården blitt holdt i hevd og gitt familien mat på bordet.
Men i det siste har du kunnet høre noen rare lyder fra et av gårdens gamle skur. Nede i det
røde skuret har man dag og natt hørt banking og saging. Ryktene har gått i bygda om at noe spesielt skjer på det gamle småbruket oppe i lia.
Oppstandelsen ble ikke mindre da, esker i
det mest solide treverk og nymalte benker kom ut av skuret.
Det viste seg faktisk at det var hold i ryktene. Selvdrevet med eget aggregat har bonden nå begynt å produsere håndlagde treprodukter både fra egen produktkatalog og på bestilling.Prisene er lave, kvaliteten er overlegen, og driften er selvfølgelig fortsatt tuftet på sundt og
godt bondevett.
