Julelys
Da jeg var liten hendte det at strømmen gikk og at det ikke ble fikset før neste morgen. Når det elektriske lyset forsvant fikk vi et kort innblikk i en verden kun opplyst av levende lys og peisild. Dette var spesielt skummelt når det skjedde i desember, for det er noe annerledes med desembermørket. Vi følte alltid at det var svartere enn annet mørke. Disse kveldene ga oss en dyp respekt og forståelse for hvor mørkt det var for folk før i verden. Vi forsto også hvorfor julelys har blitt en så viktig tradisjon.
I eldre tider sto hver gård for produksjonen av egne julelys. De store gårdene som hadde bier kunne lage sine lys av bivoks, men de fleste gårder lagde sine lys av talg, altså fett, og sauefett var det vanligste. Lyset fra disse var labert og de luktet ofte sterkt.
Stearinlys ble ikke vanlig før ut på 1800-tallet, men mange valgte å støpe lys av talg mye lenger enn dette. Stearin kostet jo penger og talgen kunne du jo få av egne dyr. Lysstøpning er tregt arbeid så tålmodighet er en nødvendighet. Derfor ble det oftest utført av de game konene på gården. Det var viktig å ikke spise for mye før arbeidet startet, for om en rapte eller lagde andre lyder ville lysene sprake og ryke mye. Det samme skjedde om man gråt under støpningen, så man skulle også være blid og smile når man gjorde arbeidet.
På juleaften tente man Julelyset. Dette var et ekstra fint lys som skulle brenne hele julenatta. Dersom det slokket i løpet av natten betød det ulykke for dem som levde på gården.
I vår tid med elektrisk lys virker det dype vintermørket veldig fjernt. Det har jo også alltid vært julelysenes intensjon; å fordrive mørket. Vi tar lyset for gitt, men folkene før i verden forsto viktigheten av å holde mørket unna. For på utkanten av det flakkende lyset fra talglys kunne man av og til se skygger som smøg seg rundt i mørket. For folkene før i verden viste at det at var mer mellom himmel og jord enn det man så i dagslys og at i vintermørket var vi aldri alene…
