Trettende luke

Luciadagen

Ut av det dype vintermørket kommer de med lys og stjernestaver, ledet av en hvitkledd skikkelse med en krone av blader og lys. Luciafeiringen lyser opp mørketiden og er etter min mening en av dem hyggeligste førjulstradisjonene vi har. Lys som fordriver mørket er et vakkert motiv og passer godt inn i de lange, mørke vinternettene vi lever med i adventstiden. 

Selv om den er svært folkekjær, er ikke Luciatradisjonen særlig gammel. Lucia kom til Norge på midten av 1800-tallet og er inspirert av flere tradisjoner fra Europa.  Den ene er så klart Sankta Lucia. Ho var en helgen og trettende desember er hennes minnedag.

Den andre er en figur fra Tyskland kalt Christkindl. Dette er et barn eller en ung dame med hvit kjortel og ei krone av lys. Ho delte ut boller kjent som «djevelkatter» til snille barn mens de slemme fikk juling av Djevelen i form av en katt. 

Vår nordiske Lucia dukket først opp i Sverige. De første Luciatogene var på de store herregårdene hvor en av tjenestepikene kledd i hvitt med en lyskrone på hodet serverte frokost til storfolket på morgenen etter Lussi langnatt. Frokosten inkluderte ofte smakfulle djevelkatter. Utover 1800-tallet ble safran tilgjengelig i Sverige og djevelkattene ble gule og fikk det mer passende navnet lussekatter.

Utover 1920-tallet tok resten av Skandinavia til seg skikken. 

Luciasangen kom også på 1920-tallet. Sangen er faktisk en italiensk folkevise. De svenske, danske og norske tekstene er veldig annerledes fra den italienske. Originalen handler nemlig om en bydel i Napoli som også heter Santa Lucia.   

Her på gården er vi veldig glad i Luciafeiringen. Det har vært flere luciatog her i huset opp gjennom årene og selv om det er noen år siden bakes det fortsatt lussekatter vært år. Disse spiser vi i felleskap og tenner noen lys som fordriver det dype vintermørket.